"Russera har skyti opp e bikkje!  Hu heter Laika!"
Vi ble stive i nakken av å stirre opp i lufta, for å se om vi kunne se noe til det kulerunde bikkjehuset som svevde rundt jorda.  Akkurat som vi en måneds tid tidligere hadde stirra etter den første Sputnik`en som ble skutt opp.  Russera, kommunistene fikk det til.
"Dyreplageri er det.  Dem gjør alt dem, for at folk skal tru dem er noe".  Høyrefolka sa det, og kommunistene jubla høyt for det vitenskapelig framskrittet.  For da ville det snart komme mennesker uti der, og det  kanskje helt til månen.
Vi lyttet etter Laika også, vendte øret mot den mørke himmelen over sølvgranene i hagen til Dokter Eller.
"Laika!!!"  Kanskje det hjalp å rope.  "Laika!"
Månen titta over åskanten, og lurte på hvem det var som forstyrra kveldsfreden.
"Laika!"
"Uuuuuuuhhhhh!"
Vi hørte bikkja.  Himmelhunden!
"Laika!"
"Uuuuuuhhh....uuuuhhhh".
Sårt, ensomt, intenst hyl, men kom det fra himmelen?  Nei.  Det kom fra Betel og nedi der.  Bikka til Karl Svendsrud var det.  Fillebikkje!
Et par ganger klarte vi å se Sputnik som sakte, sakte gled over nattehimmelen.  2-0 til kommunistene i romfart, det var sikkert.